Utfordringer som kan oppstå på et verksted

«Hvordan skal jeg fortelle min historie?» lurer mange på. Andre sier at de ikke har noen historie i det hele tatt. De aller fleste vet hva en historie er, men når de skal utforme sin egen blir det plutselig vanskelig. Og det mest presserende av alt; «Hvorfor skal jeg gjøre det?»

Det er ikke alltid like enkelt å finne de gode historiene. Det er mange faktorer som må på plass for at et verksted i digital historiefortelling skal fungere optimalt. Som nevnt i innlegget om hensikten bak verksted i digital historiefortelling, er det viktig at alle som skal delta er klar over hva målet med verkstedet er. Uten en forståelse av konteksten, kan prosessen risikere å gi liten mening for deltakerne.

På noen av verkstedene vi holder kan en deltaker være påmeldt av arbeidsplassen sin eller en organisasjon de tilhører. Det at det ikke er de selv som har bestemt seg for å være med, betyr i sin tur at de ikke nødvendigvis er spesielt motiverte eller forberedt på hva som skal skje, men utfører verkstedet mest av plikt. Når dette er tilfellet er det viktig at de forberedes godt og får hjelp til å forstå hvordan opplevelsen kan være positiv for dem og eventuelt andre som får høre historiene i etterkant. De må se verdien av å være med og det de skal gjøre. Så her er det viktig at vi som prosessledere er flinke til å kommunisere til oppdragsgiver at deltakergruppen forberedes godt på det som skal foregå.

Selv må vi også sørge for at atmosfæren i rommet føles trygt og at det er en plass hvor det føles greit å dele av seg selv og at historiene som blir fortalt blir møtt med støttende og positive tilbakemeldinger. Hvor lett dette lar seg gjøre avhenger ofte av deltakergruppen selv, og av denne grunn byr enkelte verksteder på noen flere utfordringer enn andre verksteder.

Triggerspørsmålet vi bruker for å sette i gang skriveprosessen er viktig for hvordan arbeidet med historien utarter seg. Vi har erfart at hvis konteksten er dårlig formidlet på forhånd, påvirker dette motivasjonen til de som deltar. Når vi opplever dette, må vi formulere triggerspørsmålene deretter. Om deltakerne blir bedt om å lage en historie som beskriver hvorfor de er glad i jobben sin, kan det i verste fall ende med to setninger og et skuldertrekk. De syns kanskje oppgaven virker overveldende og vet ikke hvor de skal starte. Da må vi vurdere om det er hensiktsmessig å avgrense det ytterligere og stille spørsmålet ”kan du skrive om en positiv hendelse eller opplevelse på jobb som du husker godt?” Spesielt hos de yngre deltakergruppene kan det være vanskelig å operere med for åpne triggerspørsmål, noe som også kan sees i sammenheng med at det kan være vanskeligere for denne aldersgruppen å se verkstedet som en del av en overordnet hensikt.

I tillegg til et bedre tilpasset triggerspørsmål, dukker det noen ganger opp fortellertekniske utfordringer vi må ta tak i på enkelte verksteder. For at de to setningene skal bli til en fullverdig historie trenger vi en innledning, en hoveddel og en avslutning. Noen ganger er det nødvendig med en gjennomgang på hva hver enkelt del burde inneholde for å gjøre skriveprosessen mer forståelig. Vi må redegjøre grundigere for hva vi mener definerer en historie, nettopp for å unngå de korte svarene hos disse deltakergruppene.

Dette er altså noen av utfordringene vi kan møte når vi holder fortellerverksted. Ved å tilpasse verkstedet til den enkelte gruppens forståelse av kontekst og fortellerteknikk, kan hele verkstedets stemning endres til det bedre og resultere i gode, ærlige og lærerike historier mange kan dra nytte av.